Category Archives: Hjelp andre

IMG_4122

Når du velger å se det gode i andre….

Når du velger å se det gode i andre, vil du ende opp med å finne det gode i deg selv.

Innlegg 16

Den beste måten for deg til å lære å se det gode i andre, er å øve på det.

Start hver dag med å velge en person, og skriv ned alt det fine/gode med denne personen. Du kan starte enkelt, for eksempel ved å velge en person du er glad i. For hver dag som går kan du gjøre det litt vanskeligere for deg selv, ved å velge mennesker du er litt mindre glad i, som betyr litt mindre for  deg. Når du har holdt på med dette en stund, kan du gjøre det vanskelig for deg selv, ved å velge mennesker du virkelig ikke liker.

Gjennom hver dag, hver gang du er i kontakt med et annet menneske, tenk gjennom deres gode sider, og hva som er bra i deres kontakt med deg. Hvis det er vanskelig, tenk på hvilken gode intensjoner de har. Tro det eller ei, men alle mennesker har gode intensjoner, uavhengig av hvor vanskelig det er å se.

Fortsett å praktisere disse vanene, så vil du etterhvert se det gode i alle, og du vil finne at du er blitt et bedre menneske selv også.

Gratis 8 stegs guide for å øke lykke og gledefølelsen i hverdagen

 

 

20160327_161024

Det har sine sider

Å reise.

Nå er jeg på tur alene, og da setter jeg meg ikke akkurat inn på en topp restaurant for å spise middag. Jeg gikk litt rundt, hadde ikke lyst å spise på noe gatekjøkken (dette inkluderer Mc og Subway m.fl), men å gå på en fin restaurant aleneee fristet heller ikke, så jeg fant en mellomting, en liten veldig enkel restaurant med enkle rumenske retter. Jeg ser på hva de har og tenker at noe så enkelt som rumenske pølser (og det er ekte pølser, slike får man ikke i Norge) med bønner og kålsalat. Enkelt, men definitivt rumensk, og ganske mye mat.

Jeg sitter meg ved et bord ved vinduet ut mot gaten, og spiser. Etter en stund er jeg mett, og det er mer igjen, men jeg blir sittende en stund. Jeg sitter litt i min egen verden, sjekker face og plutselig blir jeg “vekket” av en jente rundt 10 år som banker på vinduet. Hun signaliserer at hun vil ha resten av maten som jeg ikke har spist. Hvordan verden er blir plutselig så virklig, her står et barn som etter utseendet å dømme trolig lever på gaten og vil ha restene fra de “rikes bord”. Jeg snur meg og ser etter personalet, de har også sett jenta og virker ikke videre glad for det, men de gjør ingenting. Så jeg tenker “skit i det” og vinker jenta inn. Hun får med seg resten av maten i et papir. Både jeg og jenta går derfra igjen.

Det er veldig uvant for oss i Norge å se slikt, men det skyldes ikke at jeg er i et veldig fattig land, for det er jeg ikke. Romania er blant de 30% rikeste landene i verden, det er bare det at konrastene er større. Hjemme hadde vi ikke akseptert dette, men vi aksepterer det likevel så lenge vi ikke ser dem.

Når jeg går tilbake til hotellet tenker jeg over hvor gammel jenta var. Dette var en jente som var flere år yngre enn min yngste datter, når den tanken kommer klarer jeg ikke å unngå at det kommer noen tårer. Jaja, så har hun i alle fall fått litt mat i dag, men det gjør det ikke noe mindre vondt å tenke på.

Det har sine sider å reise. Man får se mye, og man forstår at det vi har i Norge er hinsides hva de fleste i verden kan drømme om. Og likevel er det mange i Norge som ikke gjør annet enn å klage, hmmm…….

IMG_5072

Hjelp til en flyktning

I går gikk jeg gjennom byen. På veien fanget en ung mann oppmerksomheten min og spurte om jeg kunne hjelpe ham. Jeg stoppet, han snakket litt engelsk, litt fransk, men han var dessverre ikke lett å forstå på noen av språkene.

Jeg forstod dette: Han var flyktning fra Syria, kommet til Norge for et par måneder siden, han hadde kone og et barn på ett år i Oslo, og var selv kommet til Bergen i håp om å finne jobb.

Han hadde etterhvert forstått at han ikke kom til å finne noen jobb i Bergen.

Jeg gjorde mitt beste på å få igang en samtale som kunne fortelle meg litt mer om han, men det var vanskelig da han ikke forstod så veldig mye av det jeg sa, verken på engelsk eller på fransk. Jeg hadde egentlig dårlig tid til en avtale, så jeg gjorde mitt ytterste for å forklare ham at jeg måtte videre, men til slutt bestemte jeg meg for å ta meg den tiden som var nødvendig og hjelpe ham litt.

De siste par dagene hadde han sovet ute i Bergen, ikke spist, og alt han egentlig tenkte på var å komme seg tilbake til sin kone og sitt barn i Oslo.

Jeg tok ham med meg, ordnet med penger og billett på toget til Oslo, og på en måte var saken da ferdig for min del, men ferdig er den jo ikke.

Jeg sitter igjen med mange spørsmål:
– Hvorfor er han i Bergen og ser etter jobb, hvordan har det seg at de rette myndigheter ikke har klart å forklare at han ikke har arbeidstillatelse før han evt får innvilget et asyl eller opphold på annet grunnlag?

Hadde han visst og skjønt dette, ville han ha spart seg turen til Bergen, og utfordringene det er å leve som “uteligger” i kalde netter her, uten penger, tak over hodet og mat.

-Hvilken hjelp kan jeg virkelig gi?

Dette var en ung mann, men hva når det står 10.000 andre i hans situasjon. Jeg har riktignok mer penger enn de har, men jeg kan ikke hjelpe alle, er det nok mennesker som er villige til å hjelpe, eller er vi for opptatt med at vi ikke har råd?
– Snakket han sant?

Det vet jeg jo ikke, men jeg kan ikke la være å hjelpe et menneske i nød fordi jeg ikke vet om han snakker sant. Enten han snakket sant eller ikke var det helt opplagt at han trengte hjelp.

– Et menneske som gjør det han har gjort, i håp om å finne seg en jobb for å hjelpe/forsørge seg og sin familie når han er i Norge, er en ressurs. Det er sikkert mange med ham, som ønsker å gjøre noe når de er her.

Hvorfor kan vi ikke gi dem hjelp for arbeid, de MÅ jo ikke bare sitte og motta, det skaper ikke noen god arbeidsmoral til den dagen de eventuellt får opphold og kan søke jobb. Jeg tenker at vi har mange uløste oppgaver i landet, oppgaver som ikke blir løst hver dag, som lett forefallende vedlikehold av offentlige bygg som skoler, sykehjem mm, eller vedlikehold av turstier i naturområdene rundt de store byene. Det er vel strengt tatt bare kreativiteten som setter begrensninger.
Jeg tenker ikke at de skal konkurrere med de andre på arbeidsmarkedet, men rett og slett settes i gang med oppgaver som ikke nødvendigvis havner på arbeidsmarkedet. Det dreier seg om flere ting:

– Verdigheten til dem som kommer her

– Opprettholde arbeidsmoralen

– Unngå å skape grobunn for uønskede aktiviteter (frustrasjon av å ikke gjøre noe kan skape grobunn for kriminalitet, motsetninger, ekstremisme og andre ting vi ikke ønsker).

Fra min side er dette bare spørsmål. Jeg har ikke nødvendigvis de rette svarene, men jeg traff et Menneske, jeg så et Menneske og jeg hjalp et Menneske. Jeg kommer til å gjøre det igjen.

 

IMG_4122

Til alle asylsøkere, flyktninger og andre innvandrere

Men mest av alt til alle Etnisk Norske Nordmenn.

Ditt liv er ditt ansvar.

Å skylde på andre for ting du er uenig i, for hvordan livet ditt er og for alt som er galt i samfunnet vårt, er og blir feilslått ansvarsfraskrivelse.

Den eneste som kan gjøre ditt liv slik du ønsker at ditt liv skal være er DU.

Det hjelper ingeting å fokusere på hva andre gjør, hva som skjer rundt deg og hva du ikke liker. Det du retter fokuset ditt mot er det du får.

Hold fokuset ditt på hvordan du ønsker at ditt liv skal være, og gjør noe med det.

Når landet ditt strømmer over av flyktninger innebærer det noen store utfordringer, men det innebærer også noen muligheter. Hvis du griper mulighetene i stedet for å fornekte virkeligheten er sjansene store for at du får noe positivt igjen for det. Hvis du derimot peker på forskjellene, utfordringene og motsetningene, bidrar du til å forsterke motsetningene og utfordringene blir større.

Veien mot samhold og fred går alltid via fellesskap og fokus på likheter, mens vien mot opprør og krig går alltid via motsetninger og fokus på forskjeller og ulikheter.

Se på det vi har felles, og dyrk det, da blir det lettere å løse utfordringene i fellesskap.

 

 

syria

Helvetes navlebeskuende egoister

11 millioner mennesker er på flukt som følge av krigen i Syria

syria

Bildet er hentet fra rapporten, page 18. ASSOCIATED PRESS/Manu Brabo

Av disse er det 3,4 millioner som har flyktet til andre land. 1,2 millioner av disse befinner seg i Libanon.

Libanon er et land med 4,1 millioner innbyggere og har en størrelse på 10.400 kvadratkilometer. Libanon er er fattig land.

Norge er et land med 5,1 millioner innbyggere og har en størrelse på 385.000 kvadratkilometer og er verdens rikeste land. Vi kan ikke ta imot 10.000 Syriske flyktninger.

Hva er galt med disse utsagnene?

Jeg har forståelse for at det er omfattende arbeid som må gjøres for å bosette 10.000 flyktninger fra Syria, men hvis Libanon klarer å ta imot 1,2 millioner, kan da ikke verdens rikeste land klare 10.000?

Hvor er medmenneskeligheten til dere som sier nei til dette?

Har ikke også Libanon behov for å bli avlastet, er ikke tålegrensen til Libanon for lengst passert? Bør ikke vi som det siviliserte samfunn vi innbiller oss at vi er sørge for at nærområdene til Syria får litt hjelp og avlastning, ikke bare pengestøtte til å hjelpe flyktningene der, men faktisk avlastning ved å ta noen av dem videre?

Jeg er tilbøyelig til å bruke så sterke uttrykk som at “Dere er noen helvetes egoister”

Hvis det er et så stort problem, skal jeg med den største glede bosette en Syrisk familie. Hvis vi sier at det er 4 personer i en familie, trengs det 2.499 mennesker til i Norge som er villig til å bosette en Syrisk familie.

Vi har det så godt i dette landet at vi ikke lenger forstår at det er mulig å leve i krig og fattigdom. Vi evner ikke å sette oss inn i hvor ille andre mennesker i verden kan ha det.

Som befolkning trenger vi en grundig realitetsorientering

Mitt budskap er enkelt. Ta dere sammen, dere/vi kan gjøre en forskjell. Menneskene fra Syria er vanlige familier som deg og meg, med de samme ønskene og behovene.

Mange av dem vil nok reise hjem igjen når freden returnerer til Syria, men i mellomtiden vil de tilføre vårt samfunn ny kunnskap og innsikt. De vil tilføre vårt samfunn et mangfold som vi delvis har mistet.

Dette er vår mulighet til å vokse som samfunn.

 

Jeg mener at vi ikke bør sette en øvre grense på 10.000, vi bør gjøre vårt ytterste for å hjelpe flest mulig.

Det er oss det kommer an på, det gjelder bare å ikke være så jævlig navlebeskuende.

Start med å se deg selv i speilet.