Category Archives: Ukategorisert

img086

Alltid vikarierende motiver

Noen ganger lurer jeg på hva som skal til for at enkelte skal bli fornøyd.

Hvis jeg ytrer meg i en debatt som angår at vi må ta imot og hjelpe flyktninger, er det alltid mange som kommer med argumentet at vi kan ikke ta imot dem her vi må hjelpe dem i nærområdene. Jeg kan godt være med på at vi skal hjelpe i nærområdene, for det er sant at pengene strekker lengre der, og vil hjelpe flere mennesker. Det er bare det at:

Når jeg da sier at vi må bruke mer penger på å hjelpe flyktningene i næromdrådene, kommer alltid de samme menneksene og sier at vi kan ikke bruke mer penger på flyktninger nå, vi har så mange uløste oppgaver her hjemme, og gamle og syke mennesker som trenger hjelp. Jeg kan være med på at vi må bruke mer på gamle og syke og hjelpe alle til en verdig alderdom. Det er bare det at:

Når jeg da sier at vi kan ikke kutte skattene mer nå, for vi har for mange uløste oppgaver i samfunnet vårt, eller i alle fall oppgaver som kan løses bedre med litt mer penger. Så jeg sier meg kanskje også enig med de som sier at vi må øke skattene litt igjen (de er tross alt kuttet mye de siste årene). Da kommer alltid de samme menneskene igjen og sier at “nå er det nok skatt, dere får ikke mer av mine penger”. De vil ha mindre skatt og mer hjelp fra staten. Dette henger ikke sammen sier jeg da, da må vi bruke oljefondet. Det er bare det at:

Hvis vi bruker oljefondet til disse tingene nå, så er det ikke penger til å finansiere alderspensjonen når vi blir pensjonister. Da kaster igjen alle de samme menneskene seg på og sier at vi kan ikke røre deres pensjoner.

Hva er dette for noe, annet enn pur egoisme?

Meg, Meg, Meg

Argumentasjonen flyttes alltid et bitte lite stykke, nesten uten at man merker det. Hver liten bit av argumentasjonen kan kanskje høres fornuftig ut (til en viss grad), men det er ingen sammenheng her. Det er bare vikarierende motiver for at hver og en av disse skal ha mest mulig selv. Dette er snylterne, ikke de som flykter fra krig.

Hvor er de varme, gode nordmenn blitt av?

IMG_5298

2 ting å gjøre for et bedre 2017

IMG_5176

Du har kanskje lest blogger og artikler med mange forslag til hvordan du får et bedre år i 2017 enn du hadde i 2016. Det som går igjen i mange av disse er at du får en lang liste med en hel rekke med ting du må gjøre, og som vil sluke massevis av tid. Du starter kanskje, men etterhvert faller en og en ting av listen for hva du prioriterer tid til, og til slutt er alt borte og 2017 blir som tidligere, en reprise på forrige år, der alt som skjer er mer eller mindre styrt av tilfeldigheter som du ikke føler du har kontroll over.

Jeg skal derfor gjøre det litt enklere for deg. Det er 2 ting du kan gjøre, hver dag, en om morgenen og en om kvelden. Første gangen du gjør dem kan du gjerne bruke litt tid, men deretter holder det med 5 – 10 minutter om morgenen og 5 – 10 minutter om kvelden. Hele målet med dette er at du skal føle deg bedre, for føler du deg bra, er glad og lykkelig, så har du oppnådd mye av det du ønsker å få ut av alle målene du tidligere har satt deg.

Det er som sagt 2 enkle ting.

Let me remind you

Om morgenen gjør du følgende:

Lag en liste over ting du gleder deg til. Listen må helst inneholde ting som skal skje i dag, ting som er på litt mer mellomlang sikt og ting som er på lang sikt.

Hver morgen leser du gjennom listen. Når du leser gjennom listen og tenker på de tingene du gleder deg til, kan du skrive opp nye ting på listen dersom du har noen, og stryke ut ting du er ferdig med eller som av en annen grunn ikke skal stå der lengre.

Om kvelden gjør du noe litt annet:

Lag en liste over de tingene du er takknemlig for. Som morgenlisten må denne helst inneholde ting du er takknemlig for fra dagen som har gått, ting som har skjedd i den senere tid og mer generelle ting i livet ditt som du er takknemlig for.

Hver kveld leser du gjennom listen og tenker over de tingene du er takknemlig for. Er det nye ting du er takknemlig for som ikke står der, føyer du dem til listen din, og hvis det er noe du av ulike grunner ikke vil eller trenger å ha der lengre stryker du dem ut.

Dette ser veldig enkelt ut, og det er veldig enkelt. Effekten derimot er fantastisk så lenge du fortsetter å gjøre dette daglig.

Hovedgrunnen til at jeg vil du skal skrive disse tingene ned, og ikke bare tenke på dem, er følgende:

– Det er lettere å huske å gjøre det når du har lagt en rutine på at du skriver dette ned.

– Det at du faktisk gjør noe fysisk, fører det i pennen, gjør det hele mer kraftfullt for deg. (Derfor anbefaler jeg at du også gjør det fysisk og ikke på pc, mobil eller nettbrett)

Lykke til med 2017, jeg håper det blir et fantastisk år for deg.

Hvis du absolutt vil gjøre flere ting, kan du ta en titt her:

Få et lykkeligere liv

IMG_5963

Dopingtatte russiske utøvere må frikjennes

Russland har nå i lengre tid blitt utpekt som et land med kanskje det mest omfattende statlige dopingprogrammet i nyere tid. McLarenrapporten har langt på vei bekreftet det mange har mistenkt, men Russland benekter selvsagt alt.

IMG_5963

  • Hvis det er slik at Russland har hatt et statlig dopingprogram, bør man kanskje vurdere å frikjenne utøverne som har vært dopet og i stedet dømme landet. Det er meget mulig at utøverne enten ikke har vært klar over at de har fått doping i kroppen, eller at de har blitt presset til å dope seg på en utilbørlig måte, slik at de ikke selv har sett at de har hatt noe valg.
  • I så tilfelle er utøverne de største ofrene her. Ja, de bør miste medaljene sine, men utestengelse og øvrig straff burde de kanskje ikke utsettes for. De som bør straffes for dette er de som har satt på toppene og organisert dette. I den grad det kan påvises at enkelte utøvere bevisst har deltatt i dopingprogrammet, uten å være under utilbørlig press, må de selvsagt straffes på lik linje med andre.

 

IMG_5232

Er det disse dere vil kaste ut igjen?

Like ved Johanneskirken ble jeg stoppet av en person som trengte hjelp til å finne veien. En litt krftig bygget mann, som godt kunne se ut som han kom fra Syd-Europa eller Syd-Amerika.

Det første jeg tenkte var at han var turist og så etter et sted som han hadde funnet på kartet. Han snakket utmerket engelsk, bedre enn meg faktisk. Han var meget høflig og virket som en velutdannet mann.

Han viste meg kartet på mobiltelefonen og spurte om jeg kunne vise ham hvilken vei han skulle gå. Jeg så straks at han var kommet litt feil, men at han ikke skulle så veldig langt. Jeg sa at jeg kunne bli med ham bort til trappen som går ned mot Vestre Torggate, så skulle jeg vise ham derfra hvor han skulle gå.

Mens vi går bort der spør jeg hvor han er fra, og han svarer “Syria, Damaskus”. Ok da er han nok ikke turist, tenker jeg. “Jeg er petroleumsingeniør, og skal snakke med noen på denne adressen om jobb”. Akkurat det svarer jeg ikke på, da jeg tenker at det ikke er den letteste bransjen å få jobb i nå.

I stedet sier jeg “det er triste greier dette som skjer i Syria nå”. “Ja, hele nabolaget, med huset vårt, er fullstendig knust” svarer han. Nå er vi her, og jeg må gjøre det jeg kan for å finne meg en jobb. Godt pågangsmot, positiv innstilling og ellers et helt vanlig menneske som oss her i Norge for øvrig.

Når vi kommer bort til trappen viser jeg ham veien og han takker. Jeg sier “lykke til” til ham og gir ham et håndtrykk, og så skilles veiene våre.

 

Er det slike som ham vi ønsker å stenge grensen for, er det slike som ham vi mener kommer her for å ødelegge samfunnet vårt?

Hva er det egentlig folk i dette landet tenker på?

Jeg skjønner at vi ikke kan ta i mot alle som flykter, men i stedet for å bygge opp en “MUR” mellom “OSS” og “DEM”, kan vi vel møte dem med respekt, med tiltro og med ønske om at de skal klare seg og kan bidra til vårt samfunn. Når vi hver dag debatterer, og debatten stort sett går på hvor stort problem det er at mennesker som er annerledes kommer inn i landet vårt, er ikke det et bidrag til den integreringen som er nødvendig for at fremtiden ikke skal bli “oss og dem”, men bare “OSS”, der de blir en del av “OSS”.

Noen ganger kunne jeg tenke meg å ta for meg slektstavlene til de som ikke vil slippe inn andre mennesker i landet vårt. Jeg er helt sikker på at det ikke finnes en person som ikke har forfedre som på et eller annet tidspunkt var innvandrere til Norge.

Vi må begynne å stille oss spørsmål om hva som er årsaken til at vi ikke vil ta i mot de som flykter. Hva er det vi er redd for? Når vi kan svare på hva vi er redd for, kan vi også begynne å innføre tiltak for å demme opp i fht de tingene vi er redd for. Jeg vet at mange sier at velferdsgodene våre blir utvannet og pengene brukt opp av andre, men mange av oss har ikke gjort mye for å skape den formuen som Norge har, men nyter godt av den likevel. Skulle den kanskje vært forbeholdt oljearbeiderne som har bidratt til å pumpe den opp? Og når det er sagt så kan alle de pengene som vi har i oljefondet raskt forsvinne, det eneste som skal til er en liten verdenskrig, eller er stort børskrakk, eller en kombinasjon.

For å ha det sagt, jeg mener ikke at vi skal ha vidåpne grenser. Vi må ha noen kriterier, men vi kan heller ikke la være å hjelpe de som trenger det.

Min oppfordring til alle dere som er i mot alle typer innvandring. Ta dere tid til å bli kjent med mennesker i Norge som kommer fra andre kulturer. De fleste er hyggelige og greie, som oss, og noen er idioter, akkurat som hos oss.

 

 

IMG_5168

Tar du denne utfordringen?

Dette er min utfordring til deg

Bruk denne dagen og de nærmeste dagene til å gjøre følgende

  • Vis takknemlighet for alle små og store ting som gleder deg
  • Finn noe å være takknemlig for i alle utfordrende og vanskelige situasjoner som måtte oppstå

Den første er trolig enkel, noe som du kan gjøre uten å anstrenge deg noe særlig og uten å tenke veldig mye gjennom det. Den andre er krever litt mer bevissthet å gjennomføre, men vil gi deg desto mer tilbake i form av en bedre hverdag og bedre humør.

Dette er min utfordring til deg. Hvis du tar denne utfordringen vil du merke forskjell i hverdagen din ganske rask, hvis du i tillegg deler denne utfordringen med dine venner og bekjente vil forskjellen bli enda mer merkbar.

Ønsker du å bli glad og lykkelig?

IMG_6032

17. mai med bismak

Norges 17. Mai har alltid vært annerledes. Barnetog,  lek og moro, en fest for familie og venner. I sterk kontrast til andre land som feirer med store militærparader for å vise muskler.

Denne type feiring blir lagt merke til i verden, noe vi som nasjon har all grunn til å være stolt av.

Dagen i dag startet ikke veldig tidlig, i dag startet den rolig, med kaffe og frokost hjemme. Vi har hatt mange åresten med tidlig start, barn i skolekorps og år med 17 maikomite arbeid. Det er koselig nok, men å være bare familien uten noen plikter er også koselig.

Etter frokost gjorde vi oss klare for å dra til byen, det har blitt 17 år siden vi kunne reise inn til Bergen bys hovedprosesjon,  så nå var det liksom på tide. Vi tok bilen til Lagunen, for å ta bybrannen derfra. På vei inn til byen, så vi at Ulriken var hvit, det var kommet snø i natt eller på morgenkvisten. Da er det kaldt nok, men når man er forberedt på det og kledd etter det går det bra.

Fremme i byen går vi av på Nonneseter,  og går videre inn derfra. Ved rådhuset ser vi de første politifolkene, og min kone legger merke til det med en gang, – pistolbeltet.

IMG_6032

Vår fredelige 17 mai har forandret seg, det er ikke lenger trygt nok til at politiet kan gå ubevepnet. Overalt er det politi med pistolbeltet,  det forykker hele mitt bilde av 17 mai. Vår 17 mai skal være et symbol på det som er fredelig, vi symboliserer ikke det med bevepnet politi, er det virkelig nødvendig?

Det er mulig at vårt samfunn er blitt mindre trygt, og at det er behov for bevepnet politi, men ikke på 17 mai. Det er den dagen som skal symbolisere det motsatte av utrygghet og ufred. Det er en dag som symboliserer alt det gode. Jeg håper det blir siste gang vi ser bevepnet politi på 17 mai. Hvis noe hadde skjedd, kunne politiet likevel ikke ha brukt sine våpen midt inne i folkemengdene, det ville ha gjort alt mye verre.

Så la oss alle stå sammen neste 17 mai, uten våpen. 5 millioner mennesker uten våpen som tror på fred er mye sterkere enn noen som ikke tror på fred. La oss sammen symbolisere det samholdet og den freden som 17 mai er. Politiet må gjerne bærekraftig våpen de andre 364 dagene i året, men ikke 17 mai, det må bli siste gang.

IMG_5072

Fra mobbeoffer til Coach og Mentaltrener

Det er ikke ofte jeg tenker på det lengre, men fra tid til annen er det noe som henter fram igjen minnene, følelsene av frykt og gleden over at det ikke lenger er slik.

Som barn var jeg ikke akkurat den tøffeste gutten i gaten, jeg var litt redd av meg, litt pinglete og likte best rolige aktiviteter. På skolen gjorde jeg ikke mye av meg, holdt meg utenfor når de andre guttene i klassen spilte fotball i friminuttene. Jeg likte aldri fotball, håndball eller andre lagidretter der det kunne bli litt fysisk.

De første årene på barneskolen var det ikke noe stort problem, jeg hadde en storebror som ryddet opp for meg og var venn med de to største guttene i klassen, så det var ikke mange som gjorde meg noe.

Men når jeg begynte i 5. klasse flyttet vi, kameratene var borte og storebroren min gikk ikke på samme skole som meg lengre. Stille som jeg var, og dårlig i gym var det ikke lett å få respekt. Og enda verre, jentene likte meg fordi jeg hadde krøller, noe som enkelte av guttene likte dårlig. Det skulle ikke komme en fremmed gutt inn her å ta jentene deres fra dem. Det hjalp meg lite at jeg var for sjenert til å snakke med jentene likevel, guttene skulle ta meg.

Jeg fikk noen venner, men uten at det var nok til å hindre mobbingen. Selv om jeg aldri tenkte på det som mobbing dengang, var jeg redd for å gå på skolen. Hver morgen når jeg skulle på skolen hadde jeg vondt i magen, jeg visste at jeg kunne bli slått, sparket, få ubekvemsord etter meg. Ubekvemsordene klarte jeg fint å leve med, jeg likte det ikke, men jeg visste med meg selv at jeg var bedre enn dem. Det som skapte den store frykten var slag og spark, og det at noen kunne finne på å sparke en hard basketball på meg i gymtimen. Jeg opparbeidet raskt en intens frykt for å gå på skolen, men sa aldri fra om mobbingen hjemme. Mamma skjønte det nok godt og stilte ofte spørsmål, men jeg avviste selvsagt alt, innblanding fra de voksne ville bare gjøre alt verre. Det trodde jeg den gangen.

5. og 6. klasse var ikke en kjekk opplevelse, til tross for at det var mange i klassen som var veldig snille, egentlig gikk jeg i en snill klasse. Det var bare det at noen klarte å ødelegge veldig mye.

Endelig ferdig med barneskolen, tenkte jeg når jeg begynte på ungdomsskolen i 7. klasse, uten å innse det da at alt skulle bli enda verre. Når jeg begynte på ungdomskolen byttet jeg klasse, bestekameraten min fra før jeg flyttet hadde også flyttet og begynte på samme skole. Da tenkte jeg at alt skulle bli mye bedre, men det var før jeg skjønte hvem jeg var kommet i klasse med. Opplevelsene ble mye de samme som i 5. og 6. klasse bare med den forskjell at de ble grovere, mer målrettet, og til tider hadde jeg følelsen av at de ventet på meg for å ta meg.

Jeg var ikke blitt noe bedre i gym, og vi hadde fått en gymlærer som var tidligere fotballspiller, som forgudet de som var gode i fotball og håndball uten egentlig å bry seg noe særlig med oss andre. Følelsen av å være hakkekylling, bli konstant kastet slengbemerkninger til og alltid bli brukt som en målskive i gymtimene var ikke spesielt god. Etterhvert begynte jeg å svare på slengbemerkningene, jeg brukte hodet og tenkte “det er mulig de styrer denne arenaen, men jeg styrer livet mitt, dette er noe som går over når vi er ferdig på ungdomsskolen”. Det holdt meg oppe, men det klarte ikke å hindre den konstante frykten for å gå på skolen hver dag, den var der alle tre årene.

Den verste episoden jeg husker fra ungdomsskolen var da jeg ble slått ned av en medelev i friminuttet. Jeg husker godt jeg stod å snakket med to jenter i klassen, da han plutselig bare kom bort og slo meg så hardt at jeg gikk rett i steingulvet. Hele episoden ble sett av to lærere, som kom bort og hjalp meg og fikk meg til helsesøster på skolen. Den virkelig store skuffelsen for meg den gangen var at det hele fikk ingen konsekvenser for ham som slo, han fikk en liten skjennepreken og det var alt. Det var da jeg skjønte at det var ingen som kom for å hjelpe meg, jeg måtte hjelpe meg selv. Jeg kom aldri til å komme ut av dette uten å gjøre noe selv. Jeg innså at “Det var meg det kom an på”.

Jeg hadde omtrent et halvt år igjen av ungdomsskolen og bestemte meg for at når kortene skulle deles ut på nytt, ved overgang til videregående, skulle jeg ta styringen. Og det gjorde jeg.

Historien kunne fort ha sluttet der, men til tross for gode tider på videregående, endelig gode karakterer i gym, og meg som en av de andre, var ikke historien helt slutt. Jeg hadde en meget god tid på videregående. Etter videregående gikk jeg et år på universitetet før jeg begynte på høyskole og gjennomførte alt meget bra. Det var først da jeg kom i jobb at helvetet begynte igjen.

Etter gjennomført høyskole, og et par jobber av midlertidig varighet, fikk jeg meg omsider en etterlengtet fast jobb hos en mindre entreprenør. Han var verdens koseligste person under intervjuet, og når jeg pratet med ham etter intervjuet og fram mot starttidspunktet, litt som en koselig bestefartype.

Jeg hadde nok hørt et og annet om ham fra før, men tenkte det måtte være noe som hadde hatt en dårlig dag. Men allerede dag en fikk jeg et møte med en eier og daglig leder som hadde et litt høyere temperament enn andre. Ved det minste lille avvik fra forventning, eller hvis noen tok initiativ til å gjøre noe før han hadde gitt dem beskjed om det, var helvetet løs. Han eksploderte i et raseri som jeg aldri har sett verken før eller siden, og da inkluderer jeg bisarre klipp fra internett.

Han kunne skrike så høyt til sine ansatte ta hørselen ble svekket i dagevis, og hvis han var misfornøyd med noe du hadde gjort, kunne han fryse deg helt ut i en uke eller to. Da fikk du ikke lov ti lå gjøre noe annet enn å sitte på kontoret ditt å vente til han ga beskjed. I etterkant kan jeg tenke tilbake og lure på hvorfor jeg ble der et helt år. Jeg opplevde med hyppige mellomrom at han avskjediget folk på dagen, bare fordi de hadde svart ham når han ble rasende. Merkelig nok var det ingen som gikk til sak, de bare tok tingene sine og gikk. Den dagen jeg selv sa opp skjønte jeg egentlig hvorfor de tok tingene sine og gikk, det var en lettelse for dem å bli sagt opp.

I den perioden jeg jobbet der kom alt tilbake, all frykten fra barndommen. Istedet for en intens frykt for å gå på skolen, var det nå en intens frykt for å gå på jobb. Jeg husker godt jeg kom gråtende hjem fra jobb mange ganger, og tro meg, jeg gråter ikke lett. Dette har kanskje vært det vanskeligste året i livet mitt. Det var min første faste jobb, hvor jeg opplevde at det var mobbing også i de voksnes verden, grov mobbing, da fikk psyken seg en alvorlig knekk.

I denne perioden var jeg på mange måter veldig heldig, jeg var nygift og min første datter ble født. Min kone støttet meg fantastisk i det året jeg jobbet der, og hun støttet meg også like fantastisk når jeg sa opp, uten at jeg hadde funnet meg en ny jobb. Hun gikk på skole, jeg hadde ingen jobb lengre, men vi klarte oss. De sier du kan leve på luft og kjærlighet, og det gjorde vi i den perioden. Jeg startet for meg selv, og tjente ingen penger på det. Etterhvert måtte jeg ta jobber på kveldstid og nattestid for å få penger i kassen, jeg kjørte taxi tok vaktjobber og drev mitt lille firma på dagtid (uten å tjene penger på det). Men vi klarte oss.

Etter nok et år fikk jeg meg en jobb i DNB, der har jeg jobbet i mange år. Det tok meg kanskje noen år å bygge opp selvtilliten igjen, men jeg visste hele tiden at jeg skulle klare det, jeg gir ikke opp.

En dag når jeg kom hjem fra jobb fikk jeg en litt spesiell nyhet. Han som slo meg ned på ungdomsskolen hadde begått selvmord. Når jeg hørte det ble jeg sjokkert over mine første tanker. Det første jeg tenkte var at jeg må få tak i fyrverkeri, slik at jeg kan gå i begravelsen hans og feire. Det var et kraftig følelseutbrudd, en bisarr glede, som heldigvis etter en stund gikk over i mer medfølende tanker. Jeg innså at han hadde nok hatt det verre enn meg, det var kanskje ikke meg som hadde vært offeret likevel på skolen. Det var mobberne som var ofrene.

Nå har jeg jobbet i DNB i 17 år, vært leder i 4 av årene, utdannet meg til Coach, og jobber som Coach og Mentaltrener i tillegg til jobben min i DNB. Jeg har et fantastisk liv, en kone som har vært med meg og støttet meg gjennom alt, to vakre døtre. Jeg har alt en mann kan ønske seg, og jeg vet at uansett hva jeg vil, så kan jeg få det til.

Det er meg det kommer an på

Uansett hva noen gjør mot meg så har jeg den samme verdien. Du, jeg og alle andre er akkurat like mye verdt, uansett hvordan noen andre mennesker finner på å behandle oss. Om de krøller oss, tråkker på oss, fornærmer oss, slår oss. Det spiller ingen rolle, verdien vår er den samme. Husk det, det gjelder deg like mye som det gjelder meg.

Det er deg det kommer an på

 

 

Coach og Mentaltrener Jarle