IMG_5072

Fra mobbeoffer til Coach og Mentaltrener

Det er ikke ofte jeg tenker på det lengre, men fra tid til annen er det noe som henter fram igjen minnene, følelsene av frykt og gleden over at det ikke lenger er slik.

Som barn var jeg ikke akkurat den tøffeste gutten i gaten, jeg var litt redd av meg, litt pinglete og likte best rolige aktiviteter. På skolen gjorde jeg ikke mye av meg, holdt meg utenfor når de andre guttene i klassen spilte fotball i friminuttene. Jeg likte aldri fotball, håndball eller andre lagidretter der det kunne bli litt fysisk.

De første årene på barneskolen var det ikke noe stort problem, jeg hadde en storebror som ryddet opp for meg og var venn med de to største guttene i klassen, så det var ikke mange som gjorde meg noe.

Men når jeg begynte i 5. klasse flyttet vi, kameratene var borte og storebroren min gikk ikke på samme skole som meg lengre. Stille som jeg var, og dårlig i gym var det ikke lett å få respekt. Og enda verre, jentene likte meg fordi jeg hadde krøller, noe som enkelte av guttene likte dårlig. Det skulle ikke komme en fremmed gutt inn her å ta jentene deres fra dem. Det hjalp meg lite at jeg var for sjenert til å snakke med jentene likevel, guttene skulle ta meg.

Jeg fikk noen venner, men uten at det var nok til å hindre mobbingen. Selv om jeg aldri tenkte på det som mobbing dengang, var jeg redd for å gå på skolen. Hver morgen når jeg skulle på skolen hadde jeg vondt i magen, jeg visste at jeg kunne bli slått, sparket, få ubekvemsord etter meg. Ubekvemsordene klarte jeg fint å leve med, jeg likte det ikke, men jeg visste med meg selv at jeg var bedre enn dem. Det som skapte den store frykten var slag og spark, og det at noen kunne finne på å sparke en hard basketball på meg i gymtimen. Jeg opparbeidet raskt en intens frykt for å gå på skolen, men sa aldri fra om mobbingen hjemme. Mamma skjønte det nok godt og stilte ofte spørsmål, men jeg avviste selvsagt alt, innblanding fra de voksne ville bare gjøre alt verre. Det trodde jeg den gangen.

5. og 6. klasse var ikke en kjekk opplevelse, til tross for at det var mange i klassen som var veldig snille, egentlig gikk jeg i en snill klasse. Det var bare det at noen klarte å ødelegge veldig mye.

Endelig ferdig med barneskolen, tenkte jeg når jeg begynte på ungdomsskolen i 7. klasse, uten å innse det da at alt skulle bli enda verre. Når jeg begynte på ungdomskolen byttet jeg klasse, bestekameraten min fra før jeg flyttet hadde også flyttet og begynte på samme skole. Da tenkte jeg at alt skulle bli mye bedre, men det var før jeg skjønte hvem jeg var kommet i klasse med. Opplevelsene ble mye de samme som i 5. og 6. klasse bare med den forskjell at de ble grovere, mer målrettet, og til tider hadde jeg følelsen av at de ventet på meg for å ta meg.

Jeg var ikke blitt noe bedre i gym, og vi hadde fått en gymlærer som var tidligere fotballspiller, som forgudet de som var gode i fotball og håndball uten egentlig å bry seg noe særlig med oss andre. Følelsen av å være hakkekylling, bli konstant kastet slengbemerkninger til og alltid bli brukt som en målskive i gymtimene var ikke spesielt god. Etterhvert begynte jeg å svare på slengbemerkningene, jeg brukte hodet og tenkte “det er mulig de styrer denne arenaen, men jeg styrer livet mitt, dette er noe som går over når vi er ferdig på ungdomsskolen”. Det holdt meg oppe, men det klarte ikke å hindre den konstante frykten for å gå på skolen hver dag, den var der alle tre årene.

Den verste episoden jeg husker fra ungdomsskolen var da jeg ble slått ned av en medelev i friminuttet. Jeg husker godt jeg stod å snakket med to jenter i klassen, da han plutselig bare kom bort og slo meg så hardt at jeg gikk rett i steingulvet. Hele episoden ble sett av to lærere, som kom bort og hjalp meg og fikk meg til helsesøster på skolen. Den virkelig store skuffelsen for meg den gangen var at det hele fikk ingen konsekvenser for ham som slo, han fikk en liten skjennepreken og det var alt. Det var da jeg skjønte at det var ingen som kom for å hjelpe meg, jeg måtte hjelpe meg selv. Jeg kom aldri til å komme ut av dette uten å gjøre noe selv. Jeg innså at “Det var meg det kom an på”.

Jeg hadde omtrent et halvt år igjen av ungdomsskolen og bestemte meg for at når kortene skulle deles ut på nytt, ved overgang til videregående, skulle jeg ta styringen. Og det gjorde jeg.

Historien kunne fort ha sluttet der, men til tross for gode tider på videregående, endelig gode karakterer i gym, og meg som en av de andre, var ikke historien helt slutt. Jeg hadde en meget god tid på videregående. Etter videregående gikk jeg et år på universitetet før jeg begynte på høyskole og gjennomførte alt meget bra. Det var først da jeg kom i jobb at helvetet begynte igjen.

Etter gjennomført høyskole, og et par jobber av midlertidig varighet, fikk jeg meg omsider en etterlengtet fast jobb hos en mindre entreprenør. Han var verdens koseligste person under intervjuet, og når jeg pratet med ham etter intervjuet og fram mot starttidspunktet, litt som en koselig bestefartype.

Jeg hadde nok hørt et og annet om ham fra før, men tenkte det måtte være noe som hadde hatt en dårlig dag. Men allerede dag en fikk jeg et møte med en eier og daglig leder som hadde et litt høyere temperament enn andre. Ved det minste lille avvik fra forventning, eller hvis noen tok initiativ til å gjøre noe før han hadde gitt dem beskjed om det, var helvetet løs. Han eksploderte i et raseri som jeg aldri har sett verken før eller siden, og da inkluderer jeg bisarre klipp fra internett.

Han kunne skrike så høyt til sine ansatte ta hørselen ble svekket i dagevis, og hvis han var misfornøyd med noe du hadde gjort, kunne han fryse deg helt ut i en uke eller to. Da fikk du ikke lov ti lå gjøre noe annet enn å sitte på kontoret ditt å vente til han ga beskjed. I etterkant kan jeg tenke tilbake og lure på hvorfor jeg ble der et helt år. Jeg opplevde med hyppige mellomrom at han avskjediget folk på dagen, bare fordi de hadde svart ham når han ble rasende. Merkelig nok var det ingen som gikk til sak, de bare tok tingene sine og gikk. Den dagen jeg selv sa opp skjønte jeg egentlig hvorfor de tok tingene sine og gikk, det var en lettelse for dem å bli sagt opp.

I den perioden jeg jobbet der kom alt tilbake, all frykten fra barndommen. Istedet for en intens frykt for å gå på skolen, var det nå en intens frykt for å gå på jobb. Jeg husker godt jeg kom gråtende hjem fra jobb mange ganger, og tro meg, jeg gråter ikke lett. Dette har kanskje vært det vanskeligste året i livet mitt. Det var min første faste jobb, hvor jeg opplevde at det var mobbing også i de voksnes verden, grov mobbing, da fikk psyken seg en alvorlig knekk.

I denne perioden var jeg på mange måter veldig heldig, jeg var nygift og min første datter ble født. Min kone støttet meg fantastisk i det året jeg jobbet der, og hun støttet meg også like fantastisk når jeg sa opp, uten at jeg hadde funnet meg en ny jobb. Hun gikk på skole, jeg hadde ingen jobb lengre, men vi klarte oss. De sier du kan leve på luft og kjærlighet, og det gjorde vi i den perioden. Jeg startet for meg selv, og tjente ingen penger på det. Etterhvert måtte jeg ta jobber på kveldstid og nattestid for å få penger i kassen, jeg kjørte taxi tok vaktjobber og drev mitt lille firma på dagtid (uten å tjene penger på det). Men vi klarte oss.

Etter nok et år fikk jeg meg en jobb i DNB, der har jeg jobbet i mange år. Det tok meg kanskje noen år å bygge opp selvtilliten igjen, men jeg visste hele tiden at jeg skulle klare det, jeg gir ikke opp.

En dag når jeg kom hjem fra jobb fikk jeg en litt spesiell nyhet. Han som slo meg ned på ungdomsskolen hadde begått selvmord. Når jeg hørte det ble jeg sjokkert over mine første tanker. Det første jeg tenkte var at jeg må få tak i fyrverkeri, slik at jeg kan gå i begravelsen hans og feire. Det var et kraftig følelseutbrudd, en bisarr glede, som heldigvis etter en stund gikk over i mer medfølende tanker. Jeg innså at han hadde nok hatt det verre enn meg, det var kanskje ikke meg som hadde vært offeret likevel på skolen. Det var mobberne som var ofrene.

Nå har jeg jobbet i DNB i 17 år, vært leder i 4 av årene, utdannet meg til Coach, og jobber som Coach og Mentaltrener i tillegg til jobben min i DNB. Jeg har et fantastisk liv, en kone som har vært med meg og støttet meg gjennom alt, to vakre døtre. Jeg har alt en mann kan ønske seg, og jeg vet at uansett hva jeg vil, så kan jeg få det til.

Det er meg det kommer an på

Uansett hva noen gjør mot meg så har jeg den samme verdien. Du, jeg og alle andre er akkurat like mye verdt, uansett hvordan noen andre mennesker finner på å behandle oss. Om de krøller oss, tråkker på oss, fornærmer oss, slår oss. Det spiller ingen rolle, verdien vår er den samme. Husk det, det gjelder deg like mye som det gjelder meg.

Det er deg det kommer an på

 

 

Coach og Mentaltrener Jarle

One thought on “Fra mobbeoffer til Coach og Mentaltrener

  1. Janniken

    Sterk historie. Samtidig er det nettopp det du har opplevd, som gjør at du vet hva du snakker om. All ære til deg, for at du tok tak i ditt eget liv. Og all ære til deg for at du bruker det du har opplevd til å hjelpe andre. Tusen takk for inspirasjon i hverdagen. Du gjør en forskjell 🙂

Comments are closed.